Sagahunden

Med den Islandske Fårehunden er det en direkte linje til den nordiske sagatid. Den Islandske fårehunden stammer fra de skandinaviske spisshunder som vikingene tok med seg til Island for ca 1100 år siden.

Her utviklet den seg på samme måten som Islandshesten med spesielle krav til karakter, bruksverdi, nøysomhet og sunnhet i høysetet.

Fordi Island er en stor tynt befolket øy uten rovdyr, har det ikke vært behov for en aggressiv vakt- eller fosvarshund, heller ikke en gjeterhund som skulle beskytte en flokk husdyr. Den Islandske fårehunds arbeidsoppgaver består i dag som dengang i å samle sauene.

Hver vår slippes sauene ut i det store landskapet der de gresser i sommerhalvåret og om høsten finner de store sauesamlingene sted. Saueeierne samles og rir ut sammen med sine hunder. I løpet av et par uker finner de sammen fram til samtlige sauer og lam, høyt til værs, over fjell, i daler og lavakløfter. Hundene er smidige, utholdende og ivrige, og uten dem ville mange sauer og lam gått tapt.

Den Islandske Fårehunden er samtidig et naturtalent i å holde styr på hestene som var Islands eneste transportmiddel frem til begynnelsen av dette århundret. I Norge er det mange oppdrettere av Islandshest som har stor nytte av Islandsk Fårehund. De kan erstatte mennesker i arbeid med å hente inn flokken eller å få den ut på beitet.

Selv om den Islandske Fårehunden har vært høyt verdsatt av den islandske bonde, var den som rase i ferd med å utdø. Det har opp gjennom årene kommet hunder av andre raser til Island med utenlandske fiskebåter og man har ikke alltid vært oppmerksom på å holde rasen ren. Der det har kommet gode arbeidshunder ut av slike blandingsforhold, har man benyttet dem i arbeid og også avlen.

Det skulle en engelskmann til for å åpne islendingenes øyne for den skatt de hadde sin egen nasjonal rase. Det ble Mark Watson en engelsk formuende aristokrat som besøkte Island i 1950 og som ble så betatt av landet at han reiste tilbake dit flere år på rad. Han reiste øya på kryss og tvers og her fikk han øye for de Islandske Fårehundene og begynte å registrere de rasetypiske eksemplarer som han fant på gårdene. Han gjorde en verdifull innsats for rasen ved å inspirere islendingene til et organisert oppdrett og en stambokføring av hundene. Han arrangerte de første utstillinger og ga landet sitt første dyrehospital som fortsatt er i drift.

Mark Watson valgte ut åtte hunder som han ville ta med til England for å starte oppdrett der. Mens de var samlet før avreise forsvant to av tispene. Disse to ble stam-mødre til de senere stambokførte hunder på Island. I 1969 ble det importert to hunder fra Watsons kennel tilbake til Island. Mark Watson reviderte den gamle standarden for Islandsk Fårehund og fikk den godkjent av FCI i 1956. Det er nå etablert en egen kennel klubb på Island og en egen rasehundklubb for islandsk Fårehund hvor det blir gjort et stort arbeid for rasen. Rasen er imidlertid forsatt liten i antall. Man er på Island meget nøye med at det bare eksporteres renrasede hunder. Allikevel har det fra Island i årenes løp blitt eksportert hunder som ikke er registrert i den Islandske Kennel Klubb og dette sees på med stor skepsis på Island. Rasen kom til Norge på 70 tallet ved at Kari og Roald Nilsen i Røyken tok hjem de første hundene sammen med islandshester. Siden da har rasen vokst i Norge og vi regner nå med at vi har ca 500 levende individer her. I Norge er det Norsk Islandshund Klubb, NIHK, en spesialklubb under Norsk Kennel Klubb som ivaretar rasens interesser.

Ekstriør

HELHETS-INTRYKK

Den Islandske fårehunden er en typisk nordisk spisshund med oppadstående ører og ringet hale. Sett fra siden er hunden rektangulær, lengden er større enn høyden, men høyde/lengde forholdet er avhengig av den enkelte hundens harmoni. Det forekommer to pelsvarianter som begge er tykke og effektivt vannavstøtende.Den Islandske fårehunden er livlig,vennlig, nysgjerrig og modig. Den virker veltilpass og "smiler" ofte, og ørene er meget bevegelige. Bevegelsene er energiske, frie og lette, og rasen er særdeles seig og utholdende. Den har utpregede driveinstinkter, men interesserer seg mindre for å jage og den er derfor en utmerket gjeterhund. Den er også en god vakthund uten å være skarp. Kjønnspreget er meget tydelig.

HODE

Skallen er bred mellom ørene og noe velvet. Stoppen er klart markert, men bør ikke være for utpreget. Kindene er flate. Sett i profil skal neserygg og skalle være mest mulig parallelle. Nesepartiet er forholdsvis kort og smalner jevnt av ut mot nesen, sett såvel ovenfra som fra siden. Neseborene er velutviklede og leppene stramme. fargen på leppene skal være sort bortsett fra hos sjokoladebrune og lysegule individer, hvor brunt er tillatt.

ØYNE

Øynene skal være middels store og mandelformede. Fargen skal være mørk, men kan være lysere motsvarende pelsfargen. Øyenranden skal være sort, men kan være brun hos sjokoladebrune og lyst fargede hunder. Uttrykket er livlig, intelligent og freidig.

ØRER

Stive og oppadstående, trekantede, brede ved basis. De er meget rørlige og reagerer med bevegelser på den minste lyd.

BITT

Saksebitt.

HALS

Middels lang og sterk, med nakkebue. Halsen er tørr (uten løs halshud). Hodet skal bæres høyt.

KROPP

Kroppen skal være rektangulær, sterk, men ikke grov. Brystet er dypt med godt hvelvede ribben. Krysset er kort og avrundet, lendepartiet muskuløst og lett opptrukket.

LEMMER

Forbenene skal være rette, muskuløse og tørre. De er velvinklede for å muliggjøre fri bevegelse forfra. Doble sporer kan forekomme. Bakbenene skal være sterke, muskuløse og velvinklede for å gi en god, fri bakaksjon med godt fraspark. Doble sporer er ønskelig

POTER

Potene skal være ovale, med tett samlede tær og med velutviklede tredeputer.

HALE

Halen skal være høyt ansatt, godt opprullet, tykk og busket.

BEVEGELSER

Bevegelsene viser seig utholdenhet og er veivinnende lette og effektive.

PELS

Det finnes to varianter.
1 - Middels lang pels. Dekkpelsen er middels lang med tykk og bløt underull. Pelsen er kort på ørerene og foran på benene, men lengre på hals og bryst, manke, bukser og hale.
2 - Lang pels. Dekkpelsen har god lengde, men underullen er tykk og bløt. På hodet og foran på benene er pelsen kort, men lang bak ørene, på hals og bryst, bukser og baksiden av forbenene. Pelsen på halen er meget kraftig og busket.

FARGE

Alle farger er tillatt, men det er ønskelig at en farge er dominerende. Hvitt bless, såvel som hvite tegninger på bryst og krave, på halespiss, ben og tær opptrer hyppig og skal ikke påvirke bedømmelsen.

STØRRELSE

Idealhøyden for hanner er 46 cm, tisper 42 cm. Lengden av kroppen skal være litt lengre enn skulderhøyden.

FEIL

Ethvert avvik fra denne standard er feil, som skal vurderes i sammenheng med helhetsinntrykket. Avvik som er atypiske for rasen og abnormiteter er diskvalifiserende

Karakter trekk

Det er naturligvis forskjelligartede temperamenter innenfor rasen. karakterene spenner fra den myke, behage-ivrige og kontaktlystne, til den selvstendige mindre lydige utfordrende hund. Og så selvfølgelig tallrike variasjoner i mellom disse ytterpunkter. Generelt kan det sies at uansett hvilket av disse karaktertyper man har fått i sin hund, så vil man alltid føle at man har vært utrolig heldig. Med den myke typen har man fått en enestående lærenem, lydig, kjærlig og pålitelig hund. Hos dens motsetning får man det morsomme, smilende, sjarmtroll og som er like elskelig som de andre typene

Man bør ikke anskaffe en Islandsk Fårehund hvis man er hissig, oppfarende eller forlanger ro og orden. Uansett hundens temperament, kan den ikke leve i slike omgivelser. Her vil den myke hunden bli skremt og ulykkelig og den selvstendige kan bli en problemhund

Til tross for forskjellige temperamenter har rasen en rekke karakteristika som er felles for alle individer. Den er meget sosial og dette gjør den til en hengiven familie hund som elsker barn i alle aldre og som finner seg godt til rette med flere hunder i familien. Også andre husdyr som katter, kaniner, marsvin eller høns tar den lojalt til seg. Den vil helst være sammen med sine mennesker hele tiden, følger dem rundt i huset og legger seg på deres føtter. Den elsker å bli kjælt med og ligger gjerne i fanget. Flere hunder av rasen legger seg ofte tett sammen. Derfor er det ikke en rase som bør anskaffes av mennesker som største delen av tiden er borte fra hjemmet. Den kan utmerket være alene 5 - 6 timer daglig forutsatt at tilvenningen skjer langsomt og at det kompanseres for fraværet med aktivitet, mosjon og et lykkelig samvær.

Den Islandske Fårehunden er vaktsom av natur og bjeffer når det kommer fremmede, men den biter aldri og gjester mottas med vennlighet. Den Islandske Fårehunden er aldri bisk eller uærlig. Det er også sjelden at den er bisk overfor andre hunder. Naturligvis kan det oppstå uoverensstemmelser mellom hunder, men hvis det er Islandske Fårehunder innblandet, og hvis de får lov til det, så løser de problemene selv. Hannhunder kan være litt aggressive overfor rivaler.

De fleste Islandske Fårehunder liker å gjø. Det er en del av deres utadvendte, sosiale natur. Spesielt kan flere sammen oppildne hverandre. Ikke alle setter pris på dette da deres stemme ligger i et forholdsvis høyt provoserende leie. Men fordi de er intelligente, kan de også lære å tie stille. Noen individer har en trang til å gjø mot store fugler som flyr i luften. Dette kan forklares ved at på Island er oppdratt til å jage vekk rovfugler som er farlige for lam ved at de kan hakke ut øynene på dem.

De Islandske Fårehundenes urgamle arbeid med å holde styr på sauer i flokk og på hester i karavane har medført at de har utviklet et instinkt til å nappe utålmodig i haser, på hverandre, på andre dyr og på deres elskede eiere f. eks før en tur. Denne trangen har også hos mange av dem utviklet seg i unoter med å bite i hjul i bevegelse, såvel på biler , som sykler, trillebårer og grasklippere etc.

Den Islandske Fårehunden er ikke en streifer. Spesielt den myke typen vil holde seg ved husene. Allikevel anbefales det å ha et gjerde rundt eiendommen, og en viss oppdragelse.

Så mosjonskrevende som de store brukshunder er rasen ikke, men man skal ikke glemme at den i virkeligheten er en brukshund, aktiv og intelligent. Den elsker at man beskjeftiger seg med den og at den er beskjeftiget. Mange individer i Norge deltar med bravur i lydighet og agility.

Jaktinstinktet er ikke utpreget i rasen. Den Islandske Fårehunden instinktivt løpe etter en flyktende katt, hare eller en fugl som flyger opp, men det atypisk for rasen å drepe vilt.

Rasen egner seg til familier i alle aldre, også for pensjonisten som setter pris på gode spaserturer er den ideelle kamerat.Rasen egner seg ikke i en liten leilighet. Allikevel trives flere Islandske Fårehunder utmerket i leilighetsmiljø, forutsatt at det i nærheten er et grønt friområde hvor det er mulig å slippe hunden fritt.

Typer og Pels

Den Islandske Fårehunden forekommer i flere varianter. Man kan på denne måten godt stille forskjellige typer ved siden av hverandre og for en uinnvidd ville dette kunne se ut som det var hunder fra forskjellige raser.Grunnen til dette er at hundene på Island har vært avlet fram på isolerte gårder. Utstillingene har først kommet med i bildet de siste tiår.

Man mener at rasen opprinnelig har vært kraftig kortpelset. Fargene hovedsakelig svarte, hvite, gråe, eller skittengule med markeringer i kontrastfarger. Den lange pelsen og den røde fargen har kommet forholdsvis sent inn i bildet, i løpet av det siste århundre. I og med at rødt er dominerende i rasen har denne fargen omtrent utkonkurrert de andre fargene. Den røde fargen er meget populær, men det er viktig å bevare de andre fargene også.

Man kan godt si at vi betaler for rasens enestående egenskaper og robusthet med dens eksteriørmessige uensartethet.

Enten den Islandske Fårehunden er kort- eller langhåret, så er pelsen selvrensende. Det er en naturpels som selv etter en løpetur over en våt nypløyet mark hurtig blir tørr og ren uten bad eller børste.

Rasen røyter normalt to ganger om året, men de løse hårene er av en type som ikke henger fast i møbler og tepper.

HELSE

Den Islandske Fårehunden er en usedvanlig sund og robust hund. Rasen har ikke de helsemessige problemer som mange andre raser må kjempe med. En velstelt Islandsk Fårehund kommer som regel til dyrlegen for å bli vaksinert. Den bevarer sin vitalitet opp i en høy alder 13 - 14 år er ikke usedvanlig.