Jeg har vokst opp med hunder rundt meg, i min oppvekst har mine foreldre hatt, collie, border collie mix og Husky.
Da jeg var 15, kjøpte jeg , sammen med min bror en sankt bernhards hund. Det var en flott sak på 60 kg, som med liten eller ingen opdragelse ble omplassert til oss i 8mnd alder. Det var ingen lett oppgave å overta, men en blir jo så glad i disse bamsene..
Et halvt år etter hundekjøpet ble jeg gravid, hehe..veldig tidelig ute ja, men jeg tok på meg ansvaret og ble voksen over natten. Av hensyn til hunden som nå fikk veldig lite oppfølging, ga jeg han vekk til en flott dame på landet, som hadde flere av rasen og som lot de få løpe fritt hele dagen. Så "Balder" fikk et bedre liv der..
Etter mange år med skolegang og barn som første prioritet, kjøpte jeg meg min første selveide hunden i 2004.
Det var en nydelig liten border collie jente som vi kalte Vitani. Hun var bare 6 uker da hun kom til oss, og var vokst opp i et sauefjøs, uten anne sosial omgang enn sauer og andre hunder..
Så jeg måtte tidelig begynne med sosialisering og trening.
Vitani vokste snart opp til å bli en snill og god hund, som var utroligt lydig og lettlært....Jeg trente mye rart med henne, men bare hjemme, da jeg ikke hadde mulighet til å være vekke på kveldene. Så vitani kunne endel triks og annet unyttigt..men det var kjempe gøy, og interessen min for hund økt betraktelig.
Jeg ble etterhvert så fasinert av hunden at jeg bestemte meg for å øke flokken, og en liten border hann ble bestilt. Pga flytting tilbake til sørlandet etter 5 år på vestlandet, måtte jeg drøye hentingen litt og lille sebastian kom i hus som 10 uking..
Det var en utrolig rolig hund, han hverken bjeffet eller lekte. Etter en uke begynte jeg å lure på om det kanskje var noe galt med den lille. Og ikke før jeg hadde tenkt tanken, begynte han å kaste opp og å få diare.. Han ble slappere og slappere, til slutt ringte jeg dyrlegen, som beroliget meg med at det var helt vanlig at ny flyttede valper fikk diare...Jeg klarte ikke å slå meg til ro med det, valpen var dårlig...jeg ringte igjen, og for min skyld da, så skulle dyrlegen komme innom på kvelden en gang..visst han rakk det....Dette var selvsagt på en søndag, så min vanlige dyrlege var ikke å få tak i.
Jeg la på røret og vendte irritert og tung til sinnet, tilbake for å sjekke valpen........Da var det allerede for sent...lille bastian var død.
Dagen etter var jeg hos min egen dyrlege, som regnet med at valpen hadde hatt en hjertefeil....
Jeg fikk selvsagt en ny valp fra samme kullet, men det ble ikke det samme, og frykten for at de skulle skje noe slikt igjen, gjorde at jeg leverte valpen tilbake.
Kort tid etter satte jeg meg opp på ny valpeliste, denne gangen schæfer, som min svigerinne klarte å overtale meg til....Etter lang tids venting, hentet jeg Natacha..
Nok en gang reagerte jeg på at hunden var rolig, og min stakkars dyrlege måtte ofte ta i mot en livredd valpe eier som hele tiden trodde det var noe galt med valpen...Men alt så bra ut...foreløpig..
Etter 2 mnd begynte natacha å få utslett, små røde prikker på magen....hormoner sa dyrlegen, fuktighet sa schæfer klubben, ok sa jeg og gikk hjemm igjen med valpen. Dette var starten på mange kostbare turer til dyrlegen..utslettet utviklet seg, hun klødde seg til blods..sluttet å spise og hadde daglig oppkast og diare...jeg var livredd hele tiden...Etter enda 2 mnd ble hun satt på antibiotika og kortison, da dette ikke hjalp, og faktisk forverret situasjonen, anbefalte dyrlegen meg å avlive hunden, for å spare henne for alle lidelsene...Med tungt hjerte sa jeg ja, og en vinter dag i 2006, sovnet Natacha inn på fanget mitt 7 mnd gammel...hun er fortsatt dypt savnet.
Etter denne hendelsen hold jeg på å gi opp hele drømmen....Jeg ble skilt og livet var kjipt...
Men etter grundige undersøkelser og mye leting kom Mira til oss. Mira var 1,5 år når hun kom til oss, jeg ønsket ikke å ha valp igjen og satset derfor på en som var voksen, og med god helse.
Mira er av rasen finsk lapphund, og hun tok meg med storm, for en hund!! Vitani syntes IKKE dette var stas, og føk titt og ofte på Mira for å banke henne litt. Hun ble misfornøyd og trivdes ikke, så etter mye om og men, ble Vitani solgt til en flott familie i krsand, der hun er alene hund igjen, og får all den oppmerksomhet hun trenger..Vi har ofte kontakt med de og Vitani har vært her på ferie noen ganger. Så heldigvis endte det bra til slutt...
Men drømmen om å ha 2 hunder var der fortsatt, og da vi traff tuva på utstilling i kristiansand, var vi solgt.....Nok en gang sto jeg på venteliste, denne gangen islandsk fårehund, nok en frisk rase...
Det var lenge å vente, ikke så mange av disse i norge, men endelig på min gebursdag i 07 ble ask født..
Etter enda 2 mnd venting tok vi turen til florø for å hente verdens vakreste valp...Jeg var jo kjempe nervøs, etter å ha hatt 2 syke valper, men heldigvis gikk alt bra og sist vi var hos dyrlegen, så sa hun at det var den friskeste og flotteste hunden hun hadde sett på lenge...takk og lov..
Som hundegal(ja det er i den kategorien jeg er nå), så måtte jo hund nr 3 også hjem for å komplettere flokken. Så en ny jakt begynte, jeg var innom mange raser og valpelister før valget havnet på nok en islender.
Embla kom inn i flokken, og vi stor trivdes alle sammen..I mars 2008 ble Mira jenten min alvorlig syk, og måtte avlives den sommeren pga epilepsi...Det var et tungt slag for meg, som det tok tid å komme over...
Men i dag er det en ny Mira i mit liv, hun er ikke her for å erstatte godjenta mi, men for å bevare hennes minne, og skape ny livsgnist og glede i familien...